Kreativitetens vei - Del 1
Hvor er det jeg har min kunstutdannelse fra? Utlandet? Norge? Akademiet?
Jeg har til sammen 9 års utdannelse innen billedkunst, med kunsthistorie, og fotografi.
Her er skolene jeg har gått på:
🎨 Manglerud vgs, tegning/form/farge
🎨 Hartvig Nissen vgs, tegning form/farge
🎨 Friundervisningens Tegne- og Maleskole, 2 årig
🎨 Jan Valentin Sæthers atelier, 1 årig privatundervisning
🎨 Einar Granum Kunstfagskole, 2 årig
🎨 Oslo Fotokunstskole, 2 årig
Alle tegner som barn. Tegner og maler. Men på et eller annet tidspunkt slutter vi. De fleste av oss i hvert fall. Jeg sluttet aldri.
Tegning begynte som lek og glede for meg, men gikk over til å bli en overlevelsesstrategi. Jeg ble mye mobbet i oppveksten. Tegning var en flukt fra daglig redsel og utenforskap. Når jeg tegnet, skapte jeg en verden det var godt og trygt for meg å være i. Når jeg tegnet, hadde jeg kontroll. Ingenting vondt kunne nå meg.
Tegning endret etter hvert måten folk så meg på. Jeg var ikke lenger bare hun tjukke, rare. Jeg var hun som var god til å tegne. Tegning reddet meg på mange måter. Gjorde livet litt lettere å leve. Jeg har mye å takke kreativiteten min for.
Det var helt naturlig at jeg valgte estetiske fag på videregående. Det var det jeg var skikkelig god på og virkelig interesserte meg for. Almennfag var totalt utelukket, jeg var intenst skolelei etter ungdomsskolen.
Videregående var en vidunderlig periode i livet mitt. Jeg gikk i klasse med folk som var like «rare» som meg, folk med empati og annerledes perspektiver på nesten alt. Folk som var inkluderende og vennskapelig innstilt. Jeg hadde det godt. Livet var allright.
Etter videregående og to år på Friundervisningen i Oslo søkte jeg på Kunst- og Håndverksskolen, men kom ikke inn. I retrospekt kan jeg se hvorfor. Jeg følte meg veldig moden og dyktig på den tida, sikkert fordi jeg hadde det så veldig mye bedre med meg selv, men søknaden min bar nok preg av at jeg ikke var helt klar for å ta det neste, store skrittet. I dag tenker jeg at søknaden var sprikende og lite konsekvent, at den ikke fikk frem et tydelig bilde av hvem jeg var som kunstudent og fremtidig kunstner.
Den sommeren (1994) fikk min mor besøk av en eldre venninne og hennes datter. Datteren var nær venn av en norsk kunstner som nettopp hadde kommet hjem fra et lengre kunstneropphold i New York. Han hadde fått en professorstilling ved Kunstakademiet i Oslo og skulle samtidig undervise et lite antall elever privat i sitt atelier. Kunstneren var Jan Valentin Sæther, en av Odd Nerdrums gode kunstnervenner gjennom mange år.
Det var et spennende år. Jan underviste i de gamle renessansemesternes teknikker, noe jeg ikke hadde jobbet særlig mye med før. Det gav meg en helt ny forståelse for klassisk maleri og også nye perspektiver på mitt eget kunstneriske uttrykk. Det var godt å jobbe så konsentrert innenfor en teknikkverden, sammen med en bitteliten gruppe mennesker. Veiledningen ble i langt større grad en til en, og det var lettere å både lære direkte fra Jan, men også fra de andre elevene og deres prosess.
Jan var også gnostisk prest. Han gjorde ikke noe stort nummer av det. Men det åndelige perspektivet var til stede i hans vesen og i hans bilder, som en slags guddommelig rommelighet. Det inspirerte meg veldig. Det inspirerer meg ennå. Som både kunstner, heks og åndelig vesen, har jeg tatt dette med meg. Jeg forsøker å leve det ut i meg selv og i de kreative prosjektene mine.
Del 2 kommer om få dager.