Kreativitetens vei - Del 2

Når jeg ser tilbake på livet og utdannelsen min, står Einar Granum Kunstfagskole frem som to av de beste årene i mitt liv.

Året i atelieret til Jan Valentin Sæther var et år i modningens tegn, både personlig og kreativt. Jeg følte meg langt mer bevisst på hvem jeg var, og som en følge av det hadde jeg også en større bevissthet rundt mitt kreative uttrykk.

Søknaden til Einar Granum var en langt bedre søknad enn den jeg et år tidligere hadde sendt til Kunst- og Håndverksskolen. Jeg kom rett inn.

Det var mye som gjorde årene på Einar Granum til gode år. For det første var folka jeg gikk i klasse med skikkelig hyggelige. Jeg følte meg sett, verdsatt og populær. Det siste var en helt ny opplevelse for meg.

Lærerstaben var også utrolig gode og inspirerende i jobben sin. Jeg har hatt gode lærere på de andre skolene jeg har gått på også, men lærerne på Einar Granum hadde det lille ekstra. Noe som tok undervisningen fra god til eksepsjonell.

Vi hadde blant annet en lærer i kunsthistorie, Pierre Lionel Matte, som aldri snakket om kunst som et isolert fenomen, men fikk oss til å forstå helheten og tiden kunsten ble skapt i. Han hentet frem politisk klima, store verdenshendelser, religion og andre kunstformer (som litteratur og musikk) når han snakket om epoker, ismer, kunstnere og deres verk. Vi fikk en forståelse for hvorfor nettopp den bevegelsen eller det verket hadde sett sitt lys. Han gjorde kunsthistorien levende og aktuell, på en særs inspirerende og kunnskapsrik måte. Jeg begynte å elske kunsthistorie takket være Pierre.

En annen lærer, Kenneth Blom, lærte meg noe jeg bærer med meg, nesten som et motto, den dag i dag. Kill your darlings. Det høres kanskje dramatisk ut, men det handler om å alltid velge utvikling fremfor stagnasjon.

Som kunstner er det lett å forelske seg i sitt eget uttrykk, en spesiell strek, en fargekombinasjon eller et motiv. Vi gjentar det og gjentar det, og soler oss i glansen av hvor gode vi er til akkurat det. Men om vi forblir der, om vi aldri utfordrer oss selv og tar et skritt utenfor den gylne komfortsonen, om vi aldri våger å være dårlige på noe igjen, så vil vi stagnere. Vi vil slutte å utvikle oss og vi vil aldri kunne utforske vårt videre potensial. Det som stagnerer, vil dø. Det mister pust, saftighet og liv.

Og dette gjelder jo også på andre områder av livet. Alt henger sammen.

Undervisningen var, i større grad enn på andre skoler, inndelt i prosjektuker, eller kortere kurs, der vi ble presentert for, og fikk smake på, forskjellige temaer og teknikker. Vi var innom så mye forskjellig som maleri (olje, akryl, akvarell, gouache, tempera), tegning (blyant, kull, kritt, blekk), grafikk (koldnål, etsing, linoleumstrykk, tresnitt), tegneserie, bokbinding, skulptur, croquis, akt, portrett, stilleben, installasjon – og sikkert mer som jeg ikke husker akkurat nå. Vi hadde også materiallære, og fikk spenne opp våre egne lerreter og lage vår egen maling (eggeoljetempera) fra løse pigmenter.

I tillegg til en rik og vidtomfavnende timeplan var skolen opptatt av at vi også skulle ut å oppleve kunst. Vi var på mange utstillinger lokalt i Oslo og omegn, men også på to studiereiser. Første året var vi i København, med tur til Louisianna Museum of Modern Art i Humlebæk. Andre året var vi i Spania (Madrid, Barcelona og Toledo) og fikk se originalverkene til store kunstnere som El Greco, Salvador Dali, Pablo Picasso, Antoni Gaudí og Juan Miró. Det var store, gode opplevelser. Men så elsker jeg jo også å reise!

På slutten av andre året hadde vi et kort kurs i det praktiske ved å være kunstner, med søknadsskriving og hvordan bygge egen portofolio til presentasjon ved gallerier og andre institusjoner.

Einar Granum er den eneste av skolene jeg har gått på som har vært opptatt av hva som skjer med oss etterpå, og å gi elevene gode verktøy for å kunne navigere livet som kunstner. Gull verdt!

Jeg var klar for både Kunst- og Håndverkskole og Akademi da jeg var ferdig på Einar Granum Kunstfagskole, men sånn ble det ikke.

Pappa døde siste året jeg gikk på Einar Granum. Jeg skjønte det ikke da, men i retrospekt ser jeg at moren min nok ble sittende igjen med stor utrygghet og frykt rundt det økonomiske når pappa forsvant. Basert på den frykten la hun et veldig press på meg til å avslutte utdannelsen og heller få meg en jobb.

Det er noe i at vi bare kan gi andre det vi er fylt av selv, og hennes frykt smittet over på meg og gjorde meg livredd for ikke å klare meg. Så jeg la tanken på videre utdannelse på hylla og fikk meg en jobb på et sentralbord i kommunen.

Det var en 50% stilling, for jeg hadde planer om å jobbe som kunstner i tillegg til jobben. Det fungerte i begynnelsen. Men sakte snek en følelse av apati seg innover meg. Jeg følte meg tappet. Overskuddet forsvant, og energien ble lav. Jeg våknet hver morgen i en tåke. Kjente tydeligere og tydeligere at jobben gnagde og begynte å gjøre vondt. Livsgnisten var i ferd med å slokne. Jeg hadde ikke overskudd til å jobbe kreativt. Jeg visste at jeg måtte slutte. Likevel holdt jeg ut der i 5 år. Helt til tanken på å møte opp på jobb var som kronisk bitende maur under huden. Da, endelig, sluttet jeg.

Arbeidsplassen i seg selv var hyggelig altså. Kollegaene var herlige, jeg har fremdeles kontakt med flere av dem. Men arbeidsoppgavene, rutinene, ensformigheten, gjentagelsene og de rammene dette skapte rundt min hverdag og mitt liv var helt feil for meg. Jeg bare visste at jeg ikke kunne fortsette i den jobben. Den ødela noe i meg.

Tredje og siste del kommer om ca. en uke.