Kreativitetens vei - Del 3

Kreativitet og flukt.

De to har gått hånd i hånd gjennom livet mitt. Jeg flyktet fra mobbing, ved å tegne og skape meg min egen lille verden, i oppveksten. Og jeg søkte meg igjen til kreativiteten, for å komme unna det indre ubehaget som vokste og spredde seg i meg, i en jobb som tok all energien min.

Jeg søkte spontant på Oslo Fotokunstskole den våren jeg sluttet på det kommunale sentralbordet. Jeg kom inn. Lettelsen var enorm. Jeg hadde unnsluppet. Det var sånn jeg opplevde det.

Frykten, som ledet til press om å få meg en jobb, lå der fremdeles – både i moren min og meg. Men akkurat da var frykten for å miste meg selv mye sterkere.

Jeg tok opp studielån. Så nøye over alle utgifter, for å være sikker på å klare to nye år på skole.

Nå er jeg så heldig at jeg bor i et hus der jeg ikke betaler husleie (jeg arvet huset etter min mormor, og hun og morfar hadde betalt ned alle lån og store boutgifter mange år før de døde). Det gjorde den økonomiske situasjonen mye lettere å stå i som student.

Det var en frihet på Oslo Fotokunstskole, den absolutte motsatsen til et rigid arbeidsliv, som var terapeutisk for meg. Vi hadde faste undervisningstimer, men også utrolig mye fri tid til å arbeide selvstendig. Det var en rytme som passet meg godt.

Igjen følte jeg at jeg begynte å blomstre. Energien kom sakte tilbake. Jeg var omgitt av kule, trivelige, inspirerende folk jeg følte tilhørighet til. Dagene var spennende. Jeg koste meg med både undervisning og oppgaver.

Det var et internasjonalt miljø på skolen. Flere av lærerne var fra utlandet, og vi hadde stadig gjesteforelesere, kjente fotografer og fotokunstnere, fra mange land. Det var som om hele verden var på besøk, og jeg elsket den store, inkluderende og dynamiske energien det skapte.

Emil Fedida (rektor ved OFKS) var opptatt av at vi skulle ut i verden med kamera og øye. Vi var derfor mye ute i Oslo og bare observerte, for å finne vårt eget blikk, og vår unike vinkling, som fotografer og kunstnere.

I samme ånd arrangerte han en studiereise for oss som gikk første året, til Thailand og Kina. Den reisen er en av de største opplevelsene i mitt liv. Så langt i hvert fall.

Dokumentarfotografi var temaet for hele reisen. Vi valgte oss et tema vi skulle jobbe innenfor. Jeg valgte åndelighet. Jeg skulle ut i verden og dokumentere alle uttrykk for åndelighet jeg kom over, åndelighet som var typisk for nettopp de stedene vi var på. Det var utrolig spennende.

Jeg er en åndelig person selv, og det å møte noe av verdens åndelighet, og andres åndelige tradisjoner, ble samtidig som en undersøkelse av min egen. Det var som om min form for åndelighet, og åndelig forståelse, ble like mye møtt og dokumentert, som åndeligheten jeg reiste til. Hele prosjektet, og reisen det var en del av, åpnet meg. Jeg følte at jeg ved å reise ut, endelig kom hjem. Det var en forunderlig og deilig erfaring.  

Bangkok er en smeltedigel av vakkert og heslig. Det er mye problematisk ved denne storbyen, men også mye som er vidunderlig. Mitt tema, åndelighet, satte meg i kontakt med noe av det fineste denne byen har å by på. Og da mener jeg ikke bare de store templene, men også alle de små, intime sporene etter åndelighet, som finnes over hele byen (og i hele Thailand). Små altere ved hushjørner, i hager og inne i butikker, mindre templer som ikke drukner i turister, utskårne gudefigurer på markeder og i vinduer. Munker i gatene. Lotusbuketter og sjasminkranser i blomsterbutikkene og på blomstermarkedene (de brukes som gaver til Buddha). Røkelse i hylla på 7-Eleven. Tegn på det guddommelige og menneskets ønske om en relasjon med det, er overalt.

Og rytmen. Rytmen i Bangkok er mye mer menneskelig enn den rytmen vi alle forsøker å følge i Norge. Selv om byen er stor og travel, så er dens nerve ro og bedagelig flyt. Tiden er ikke hastig. Den flyr ikke sin vei. Tiden bare er, og vi er i den. Pulsen senker seg i Bangkok, om du er der lenge nok og åpner deg for byens egen indre energi.

Kina var noe annet. Kina er stedet der forventninger brister. I hvert fall var det sånn for meg.

Jeg hadde lenge vært avstandsforelsket i Kina. I det Kina en gang var. Den rike kulturarven, historien, åndeligheten. Estetikken og visdommen. Jeg trodde noe av det fremdeles var levende og til stede der.

Men Kina har endret seg. Og det har sikkert endret seg ennå mer etter at jeg var der.

År med kommunisme og forbud mot alle åndelige uttrykk generelt, og religion spesielt, har satt sitt preg på landet. For meg har Kina mistet noe av det vakreste på veien inn i moderniteten. Mystikken og ettertenksomheten. Det kloke hjertet. Jeg kjente på en stor sorg mens jeg var der.

Men landet og landskapet er vakkert. Og restene etter storhetstiden er også fantastiske. Tempelhager og tempelruiner. Noen få bevarte templer. Og små, nesten usynlige tegn på at noen fremdeles våger å søke en relasjon med noe større enn seg selv: Små velholdte gudefigurer, helt frie for støv og sprekker. Aske etter røkelse i skyggene. En fersk sti gjennom skogen mot et tempel alle sier er forlatt.

Jeg bærer med meg Kina og Thailand som nøkler til en større forståelse av meg selv og av verden. Og, kanskje viktigst, av mitt forhold til verden. Nøkler til en ny forståelse av begrepet tilhørighet.

Noe av det viktigste jeg lærte på denne studiereisen er at hjem er en energi og ikke et sted. For det viser seg at jeg føler meg mye mer hjemme i energien som er Bangkok, enn jeg gjør i Norge (som liksom er mitt sted, fordi jeg er født, oppvokst og bosatt her).

Som kunstner har jeg tatt med meg det åndelige nærværet jeg fant (spesielt i Bangkok) inn i mine egne verk. Det inspirerte meg veldig å finne det guddommelige så tydelig til stede i hverdagen og på hverdagslige steder. At åndelighet ikke er forbeholdt store seremonier, helligdager og institusjoner. At vi kan heve hverdagen vår opp på et åndelig plan og gi den et innhold større enn bare oss selv. Og at vi er større enn vi ofte tør å tro på selv også.

Andreåret gikk turen til Nairobi, Kenya, igjen med dokumentarfotografi som tema. Dessverre tålte ikke økonomien min enda en lang reise så raskt etter den forrige.

Jeg ble i Oslo og jobbet selvstendig med mitt eget prosjekt. Et prosjekt som utviklet seg til å bli to bilder jeg deltok med på avgangsutstillingen. Bilder hvor jeg gikk i dybden på førsteinntrykk vs autentisitet, og hvor lett det er for oss å dømme andre basert på kun det ytre. Temaer som opptar meg den dag i dag.

Etter to år på Oslo Fotokunstskole var jeg tilbake i samme situasjon som jeg hadde vært etter Einar Granum Kunstfagskole. Det fryktbaserte presset utenifra om å komme meg i jobb ble for stort. Jeg rasjonaliserte meg fram til at jeg var på et annet sted i livet nå enn da, at jeg hadde utviklet meg og sikkert var bedre rustet til en «alminnelig» jobb nå. Så jeg endte opp med en ny jobb som konsulent på et callsenter, også i kommunen.

Denne gangen tok det bare tre år før jeg ikke klarte mer. Jeg møtte veggen så det sang og ble diagnostisert med utbrenthet og en alvorlig depresjon.

Men alt rundt sykehistorien min og hvordan jeg endte opp her jeg er nå (med egen kunstnervirksomhet og nettbutikk), passer bedre for seg, i et fremtidig blogginnlegg.

Jeg tenker at min historie kan være styrkende og inspirerende for andre som også har slitt, eller sliter, psykisk eller har opplevd utbrenthet. Så jeg kommer til å skrive litt om mine erfaringer rundt dette senere.